Innovasjon, kunnskap og konkurransekraft: Derfor er klynger nøkkelen

Forskningen viser at det lønner seg å være en del av en klynge:

– Det vi vet empirisk om klyngene er at de er mer innovative og har både høyere verdiskaping og produktivitet – det vil si verdiskaping per ansatt – sammenlignet med andre, tilsvarende bedrifter, sier Reve.

Klynger kan være formelle, det vil si at de er en del av et formelt samarbeidsprogram med andre bedrifter, eller uformelle, hvor flyten av kompetanse og innovasjon skjer organisk, gjennom uformelle nettverk. Felles for begge er at det har vokst fram et miljø med mye kunnskap.

– Noen ganger kan du spore en klynge tilbake til en enkeltperson eller enkeltbedrift. Et eksempel på det første er offshoremiljøet på Sørlandet – et verdensledende miljø innen boreteknologi – som går tilbake til gründeren Bjarne Skeie, som begynte å utvikle teknologi for borerigger, forteller Reve.

– Kulturen er avgjørende for framveksten av klynger. Du må kunne samarbeide og ha tillit. Klynger utvikler seg raskest der hvor det er lite hierarki og høyt under taket, sier han.

Med en kystlinje på 2500 kilometer har Norge blitt dyktige på havnæringer. Her har det pågått fiske og skipsbygging siden vikingtiden, og da petroleumsressurser ble oppdaget i norske farvann, stod Norge klar til å utvikle en ny havbasert næring. På rekordtid ble Norge en ledende offshorenasjon.

Nå ligger det klynger av havbedrifter langs hele norskekysten: verdensledende kompetansesentre på shipping og skipsutstyr, fiskeoppdrett og olje- og gassutvinning. Dette er steder hvor kunnskap og kompetanse avler innovasjon og verdiskaping – og de finnes ikke alltid der det er lettest å drive næringsvirksomhet.

– De finnes ofte på litt uventede steder, der de nesten imot alle odds har utviklet et slikt miljø. Mitt favoritteksempel er Austevoll, noen holmer utenfor Bergen hvor det blåser så mye at de knapt kan ha sau der. Der har fiskeri- og havbruksnæringene samlet seg, forteller Reve.

– Du finner mange slike små steder langs kysten – Bryne, Ulsteinvik og Fosnavåg, er andre eksempler hvor det har oppstått klynger, drevet fram av voldsomt driftige folk som både spiller hverandre gode og konkurrerer hardt, sier Reve.

Poenget er at det er kunnskap og kompetanse som utgjør kjernen i en klynge, ikke gunstige naturgitt forhold. Selv om klynger per definisjon er geografiske samlinger av bedrifter, trenger de ikke å være samlet der det er lettest å drive verdiskaping, som i de største byene.

– Jeg bruker ofte Houston som eksempel på en næringsklynge med stor omstillingskraft. Houston er fortsatt en av verdens oljehovedsteder, men i dag er det ikke mye oljeproduksjon igjen verken i Texas eller Mexicogulfen. Men kunnskapen om olje- og gassvirksomhet er fortsatt stor i Houston.

For Reve er det viktig å understreke at norsk verdiskaping og eksport handler om mer enn utvinning av havressurser: det handler vel så mye om kunnskap om alt som har med havnæringer å gjøre.

– Det er ikke nødvendigvis produksjonsmiddelet som er viktigst for Norge, det er kunnskapen om det som er den norske greia. For å ta sjømat som eksempel: vi har gått fra å være en nasjon som drev og fisket i fjæresteinene, til å være de som virkelig kan hvordan man skal bygge hele økosystemet rundt oppdrett av laks og andre arter, sier Reve.

Reve mener det er disse fagmiljøene – disse store, uformelle klyngene – som gjør Norge til en av verdens fremste havnasjoner.

– Det er særlig teknologien og tjenestene bak havnæringene som er viktig. Næringer som betjener havnæringene: advokattjenester, megling, konsulenter, finans, osv. Når du skal forsikre et skip eller en borerigg bruker du norske selskap, når du skal montere sensorene eller lage et IT-system for en plattform eller en merd er det best å bruke norske leverandører, og når du skal føre en rettssak om maritime spørsmål, er det norske advokater du bruker, utdyper Reve.

Kunnskapen om alt som har med havets ressurser å gjøre sitter i ryggmargen hos norske klynger, noe som gjør dem dyktige på omstilling og innovasjon.

– Da jeg vokste opp bygde de supertankere på Stord, men det stoppet helt opp. Så gikk det ikke mange år før de begynte å produsere rigger og store produksjonsplattformer for Nordsjøen, forteller Reve.

Nå venter en annen stor omstilling: For å skaffe nok energi og mat til verden innenfor bærekraftsmålene er det helt nødvendig å hente ressurser fra havet på en måte som involverer både lave utslipp og skånsom behandling av havets økosystemer.

Det krever blant annet at norske bedrifter dreier kompetansen, kunnskapen og teknologien fra olje- og gassutvinning i en ny, fornybar retning. Da oljeprisen falt kraftig i 2014, fikk norske klynger brått erfare hva denne utfordringen innebar – en utfordring de har taklet godt.

– Da jeg samarbeidet tett med MIT, sa en amerikansk professorkollega til meg at oljeprisfallet var det beste som kunne skjedd Norge. Da skjønte norske bedrifter at de måtte satse på mer enn bare å levere teknologi og tjenester til olje- og gassnæringen, og man begynte å bruke kompetansen sin på andre ting. Fornybar havenergi er et slikt område.