Tar havrommet inn i arkitekturen

– Før jobbet vi mot havet. Men nå jobber vi i mye større grad med havet, på lag med naturkreftene.

Kjetil Thorsen, grunnlegger og leder av arkitekt- og designkontoret Snøhetta, er veldig opptatt av hav. I 1989 ble han internasjonal arkitekturkjendis nærmest over natten da Snøhetta vant konkurransen om å designe det nye biblioteket i Alexandria.

Siden da har Snøhetta sementert sin status som et av verdens mest spennende og visjonære arkitektkontor, med ansvar for en rekke bygg av stor kulturell og historisk betydning. Blant fremtredende Snøhetta-bygg finner man operahuset i Oslo, minnesmerket ved Ground Zero i New York og museet ved Lascaux-hulene i Frankrike.

Men når Norges superstjerne innen arkitektur snakker om fremtiden, er det mulighetene – og utfordringene – i havrommet som er yndlingstemaet.

– Bølger, vær og vind har vært fiendeelementer som vi må bekjempe. Kvinner stod og speidet utover havet, mens de fryktet at mennene ikke ville komme hjem. Det har endret seg: vi er i ferd med å beherske naturkreftene på en helt annen måte enn før. Nå har vi for eksempel supply-skip som kan ligge helt stille og knapt rikke seg en millimeter i røff sjø. Byene, som før ble bygget for å stenge ute havet, åpner seg nå mye mer mot det, sier han.

Tar havrommet inn i arkitekturen

Nå lager Snøhetta nye bølger i arkitektverden, og i tråd med Thorsens lidenskap er det havet som står i sentrum. Et godt eksempel er Under, en Snøhetta-designet restaurant senket fem meter ned under havoverflaten. Der kan gjestene få panoramautsikt over et av klodens røffeste maritime miljøer mens de nyter sjømat i verdensklasse.

Restaurantens upolerte betongform handler ikke om å imponere stilsikre turister med sans for nordisk brutalisme – den er valgt fordi det er den ideelle utformingen for å skape en grobunn for marint liv. Det gir forskere helt unike muligheter til å komme nært på livet i havet, som for Thorsen er minst like viktig som at det skal være et funksjonelt restaurantbygg.

– Marinbiologer jeg snakker med har sagt at de forståelsene som kommer av stabil posisjonering ved strandsonen, er helt uvurderlige. For første gang har de et stabilt utgangspunkt under vann hvor de kan spore variabler som lysforhold og temperatursvingninger hver eneste dag. De kan for eksempel telle antall hummeryngel på en kubikkmeter vann på ett sted – det er noe helt annet enn å dykke, sier han.

Vil ha «Google Maps» for kysten

Thorsen er en aktiv pådriver for havforvaltning i andre arenaer. Derfor ønsker han blant annet en omfattende og presis kartlegging av hele norskekysten.

– Jeg vil gjerne ta til orde for et lett tilgjengelig «Google Maps» over kystlinjen. En detaljert oversikt over alt som finnes ti-femten meter fra stranden: yngleplasser, tang, tare, småstein, rev og alt sammen.

Thorsen mener denne informasjonen er viktig om vi skal forstå endringene som skjer i havet.

–Det er et nyttig tidsbilde. Mye av endringene som skjer i havet kan spores raskest i strandsonen: forsuring, temperaturendringer, plastforurensning, salt- og oksygeninnhold og så videre.

I tillegg er han opptatt av de kulturelle ringvirkningene – på samme måte som Google Maps har tilgjengeliggjort geografikunnskap på en helt ny måte, tror han en slik oversikt kan ha en effekt på befolkningens kollektive forståelse av havrommet.

– Vi mangler en verdensarvforståelse av kysten vår. Med en helhetlig, populærvitenskapelig av kysten kan vi gjøre menigmann bevisst på havressursene våre. Det er også viktig når det gjelder debatter om forvaltning av kysten vår – hva som skal bygges hvor langs kysten.

Selv om det er en ambisiøs tanke, tror han det lar seg gjennomføre med dagens teknologi.

– Vi har allerede brukt noe av den teknologien selv. I Lascaux-hulene måtte vi for eksempel skanne hele huleveggen til en presisjon på tre millimeter. Det er ingenting i veien for å gjøre det samme på havbunnen.

Hva er vakkert?

Når Thorsen og hans kolleger i Snøhetta setter seg ved tegnebordet, tenker de på mer enn hvordan et bygg ser ut og oppleves. Gjennom det nye, norske Powerhouse-samarbeidet, satser de hardt på å bygge plusshus: bygninger som gir energi tilbake til kretsløpet framfor å være en netto forbruker av ressurser. Resultatet er bygg med et negativt CO2-avtrykk.

Thorsen legger ikke skjul på at ambisiøse bærekraftsmål betyr mer arbeid for arkitektene.

– Vi må utvide kunnskapsbasen vår kraftig. Vi må for eksempel vite om skruene vi vil bruke er produsert med energi fra kull eller vindmøller – vi må kjenne CO2-ekvivalenten for hver skrue før du bruker den på byggeplassen. Og dette må vi vite om absolutt alle materialer.

Det innebærer også at de må tenke ganske annerledes om form og estetikk.

– Ta solcellepaneler, for eksempel, som vi dekker takene med i alle plusshus. Der må vi vurdere om vi skal vi designe taket slik det blir penest, eller slik at vi får størst effekt fra solcellene? Her har vi blitt mest opptatt av at vi får full uttelling.

Han tror videre at en økende bærekraftsbevissthet vil føre til radikale endringer i hvilke premisser arkitekter og folk flest legger til grunn for estetikk i arkitekturen.

– Jeg tror det vil vokse fram en dypere, radikal økologisk forståelse for hva som er pent og hva som er stygt. Estetikk vil ikke bare handle om det visuelle og funksjon, men i større grad om miljøavtrykket.

Norge som laboratorium for bærekraftige løsninger

Selv om Norge er et lite land med få innbyggere, tror Thorsen at vellykkede bærekraftsprosjekter som Under og Powerhouse kan ha en miljøeffekt langt utover hans egne landegrenser.

Det er kjernen i Thorsens forståelse av Norges rolle når verden skal nå bærekraftsmålene: et laboratorium for gode løsninger.

– Vi er kanskje ikke de som skal gå i bresjen på volum og produsere alt verden trenger for å bli bærekraftig, men vi skal være pionere på det som kan produseres i stort volum – et laboratorium for grønn teknologi, om du vil. Vi har jo verdensledende forskning på mange områder når det kommer til hav og bærekraft, sier han, og legger til:

– Jeg syns faktisk vi burde være enda flinkere på å løfte laboratoriearbeidet vårt ut i verden. Norske bedrifter og forskningsinstitusjoner kan bli mye bedre på å pushe løsningene sine ut i markedet. Forskning og kompetanse må tilgjengeliggjøres for alle.

Selv er han sikker på at verden klarer å finne de rette løsningene, men at det ikke går av seg selv.

– På mange områder er vi på rett vei, men jeg ser samtidig at det må gjøre noen dramatiske ting. Vi må høre enda mer på radikal økologisk tenkning, og pushe målene våre deretter.

Og hans egen rolle på veien mot en bærekraftig verden?

– Vi skal fortsette å teste ut og legge til rette for de beste løsningene, svarer han kontant.